Ellen S. de Vibe
Oslo er blant de raskest voksende byene i Europa, og den byen Ellen S. de Vibe helst vil være byplansjef for. – Dette er drømmejobben!

Portrett: Veiviser og huggestabbe

Oslo vokser rekordraskt. Politikere, utbyggere, boligeiere, bybrukere; alle har vi meninger om hvordan byen skal være. Midt i stormen sitter byplansjef Ellen S. de Vibe.

– Om jeg har et favorittstrøk i Oslo? Tja….det fine med Oslo er at byen er en collage av landsbyer. Jeg er jo begeistret for St. Hanshaugen, da. Og strøket der jeg bor på Marienlyst. Grønland er også spennende. Det er mye i Oslo!

Og mer skal det bli. 25 år etter at Plan- og bygningsetaten ble seg selv (ved en fusjon av tre kommunale etater), og 18 år etter at Ellen S. de Vibe overtok som byplansjef, er Oslo blant de raskest voksende byene i Europa. Bjørvika forandrer seg fra dag til dag, Hovinbyen bykser framover, Groruddalen rustes opp. Og på Smestad og Storo er villaeierne illsinte, de vil ikke være noe mer knutepunkt enn de allerede er.

Frustrasjon

– Oslo-politikere har vedtatt at byen skal vokse og fortettes ved knutepunktene, altså der det er tog og baner og buss, mye kollektivt. Men det er der beboerne raser?

– Det er nok ofte sånn at jeg – og Plan- og bygningsetaten – blir objekt for folks frustrasjoner. Mange blir frusterte fordi de ikke har fått nok informasjon. På Smestad skal vi nå sette i gang en planprosess, bl.a. ved å lage en kontaktgruppe i lokalmiljøet.

– Du har tro på kommunikasjon?

– Ja, mye henger på informasjon. Den løser ikke uenighet om transformasjon, men den er viktig for at folk skal få vite hva som skjer. For øvrig er det lett å glemme at det har vært uro også tidligere. Både på Røa, Vinderen og Holtet var det masse rabalder. Så når noen sier at det nå er første gang vi vil rive eneboliger, så er det ikke helt korrekt.

Byplansjefen sover lett, men også godt; hun er utsatt for lite plaging. Og hun vil gjerne forklare at knutepunkter og utbygging handler om mer enn ren utnyttelsesgrad av tomtene:

– Vi må kartlegge «herlighetsverdiene», som alléer, landskap, byrom, historiske bygg, og vi må ta hensyn til disse når vi fortetter. Vi må videreutvikle våre byfaglige metoder ved også å bygge videre på de eksisterende herlighetsverdiene selv om visse områder skal omformes kraftig, sier hun.

Ellen S. de Vibe
Ellen S. de Vibe
  • Byplansjef i Oslo siden 1999.
  • Født i Valdres i 1952.
  • Gift, 2 barn og 2 barnebarn.
  • Utdannet arkitekt i Cardiff, England (1975). Magistergrad i byplanlegging (1977).
  • Har bl.a. vært plan- og reguleringssjef i Alta (1989–90) og byplansjef i Skien (1990–98). Div. jobber i Miljøverndepartementet, bl.a. som avdelingsdirektør, til sammen 5 år. Fungerende fylkeskonservator i Telemark i 1 år. 
  • Har ledet Statens Byggeskikkutvalg. 


Arkitektonisk forbilde: Aldo Rossi (1931–1997) – «hans evne til å bevare historiske strukturer».
Musikk: Tord Gustafsson og Susanne Wallumrød
Litteratur: For øyeblikket Elena Ferrante, er på den fjerde boken «Historia om det tapte barnet». 
Kunstner: Kjell Torriset og Mari Bente Bonnevie. 

Ellen S. de Vibe sammen med kollegaer
Ellen S. de Vibe har vært byplansjef i Oslo siden 1999. Her er hun sammen med kolleger i Avdeling for byutvikling. Fra venstre: Mirza Lejlic, Ellen S. de Vibe, Birgitte Riegels og Dana Jdid.

Hus – og samfunn

Med en oppvekst i Robøle i Valdres, der det er god plass mellom husene, lå det ikke i kortene at den unge Ellen en dag skulle utforme urbane Oslo. Men jakten på en arkitektutdannelse førte henne til England og Cardiff, der var professorene opptatt av både hus og samfunnsutvikling. Diplomoppgaven hennes handlet om å transformere havneområdet i Cardiff, så en rød tråd kan nok trekkes derfra og til Fjordbyen – sistnevnte for øvrig et prosjekt hun omtaler med en dose ekstra glede og tilfredshet. 

På CVen står bl.a. jobben som plan- og reguleringssjef i Alta. Og byplansjef i Skien. Og den som tror at det å planlegge Alta og Oslo er helt forskjellige saker, tar feil. I hvert fall litt.

– Et fellestrekk er at mange interessenter konkurrerer om bruken av arealer. Reindriftssamer, handelsstanden, boligutbyggere; det handler om prosesser, om å finne en balanse, ta hensyn til verneinteresser. Alta har også vokst fort, også der laget vi en sentrumsplan, som nå i stor grad er gjennomført.

– Hvilken by – i verden – ville du helst ha vært byplansjef for?

– Oslo! Dette er drømmejobben!

Men hun tar gjerne byens politikere og byggaktører med på studieturer ut i verden – Vi har noe å lære av andre. I høst gikk turen til New York, der det ble sett på bilfrie områder og urbant landbruk.

– De lager store gårdsanlegg oppå industribygg. Dessuten fjerner de mange biler, de bruker isteden bygulvet til menneskene. Det er spennende. Og i Paris jobber de bevisst med klimasmart byggeri. Veldig interessant!

Makt?

Ellen S. de Vibe er et engasjert menneske. Kollegene i Plan- og bygningsetaten kan fortelle om en sprengt møtebok. Avtalene er mange, arbeidsdagen hektisk. For noen år siden havnet hun på listen over Norges 100 mektigste kvinner. På 95. plass, riktignok, men hun ble tillagt både makt og myndighet.

– Jo, det var morsomt å komme på listen. Men det ble med den ene gangen!

– Men du har stadig makt?

– Jeg har påvirkningsmulighet.

– Ja, hvor selvstendig er en byplansjef – hvor mye kan du gjøre en forskjell?

– Jeg og mine kolleger jobber alltid i et politisk system. Men vi kan være med på å sette agendaen. Vi kan gjøre analyser, vi kan vise muligheter, være med i debatten. Når det i disse dager foregår en stor planlegging av Hovinbyen, så er det en utvikling som vi har tatt initiativet til. Men vi må jo alltid lese det politiske bakteppet. Oslo har en lang tradisjon i at Plan- og bygningsetaten får komme med sine faglige vurderinger også i enkeltsaker. Slik er det stadig. Dette gir et nyansert bosetningsgrunnlag for våre politiske oppdragsgivere. Det er ikke alltid at politikerne følger våre råd, men det er en stor styrke at vi får jobbe slik. 

Estetikk

Den som forbinder Ellen S. de Vibe kun med fortetting, må nok korrigere vurderingen noe. Riktignok påpeker hun gjerne at folketettheten i Oslo kun er 1/10 av Paris og ¼ av København, men hun snakker også gjerne om lys, luft og sol. Og hun snakker om estetiske kvaliteter.

– Noe jeg ser tilbake på med ekstra glede, er mitt arbeid med den såkalte «skjønnhetsparagrafen». I 1997 kom det et lovforslag om at det ikke lenger skulle være hjemmel til å styre byggesaker ut ifra estetikk. Det skulle handle mer om det tekniske. Men dette fikk noen av oss arkitekter anledning til å gi stortingskomiteen innspill om, deriblant en innstramming av lovhjemmelen. At ting ikke skal være skjemmende for omgivelsene ble opprettholdt, og at de skal være estetisk gode, det prinsippet ble forsterket. Etterpå ble det min oppgave å skrive en veileder om estetikk i plan- og bygningssaker. I dag er det ingen diskusjon om denne lovhjemmelen.

Plan- og bygningsetaten bygget
Plan- og bygningsetaten
  • Plan- og bygningsetaten har ansvaret for kommunens overordnede arealplanlegging, plan- og byggesaksbehandling, kartforvaltning samt kart- og delingsforretninger.
  • Etaten har i dag i overkant av 450 ansatte, og skal være en pådriver i Oslos byutvikling. 
  • Plan- og bygningsetaten feirer 25 år i 2017. 
  • Det var i 1992 at bygningskontrollen, oppmålingsvesenet og byplankontoret ble slått sammen til én felles etat.
  • Ellen S. de Vibe har vært etatsdirektør siden 1999. Før det var Sven Meinich etatsdirektør fra 1982 til 1997. 

 

Ellen S. de Vibe
Plan- og bygningsetaten feirer 25 år i 2017. Men selv om det er en ung etat, så trekker de Vibe gjerne trådene tilbake et par århundrer. – Helt siden 1800-tallet har Oslo-planleggernes oppgave vært å ivareta fellesskapsinteressene.

Tradisjoner

Selv om Plan- og bygningsetaten i sin nåværende fasong ikke kan skryte av mer enn 25 års alder, trekker Ellen S. de Vibe gjerne trådene tilbake et par århundrer.

– Helt siden 1800-tallet har Oslo-planleggernes oppgave vært å ivareta fellesskapsinteressene. Det har handlet om murtvang, altså for å forhindre branner i byen, det har handlet om storstilt utbygging av datidens sjøbad – for å nevne et par eksempler. Det handler om helhet og sammenheng, om gater, parker, byrom, estetikk og byens funksjonalitet. Samtidig skal man gripe de muligheter som byr seg underveis.

Hun stanser et øyeblikk, kommer på et sitat hun ofte bruker, det er fra en av byplanleggingens internasjonale nestorer, Pierluigi Nicolin.

– Jo, det er sånn: «Byplanlegging er å gripe øyeblikkets muligheter som gir langsiktige og gode løsninger». Enkeltprosjekter kan gi merverdi, de kan lage et sted. Da Kunsthøgskolen ble bygget på Grünerløkka, foreslo vi at det også skulle bygges en bro over Akerselva. Sørenga har fått sitt sjøbad, det brukes av hele byen. Kuben, som ble et prisvinnende skolebygg, åpner samtidig for byutvikling i området.

«Andres byggeklosser»

– Du har tidligere sagt at «vi bygger byens med andres byggeklosser». Hvordan er din ønskeliste overfor Oslos mange private utbyggere?

– Jeg ønsker at utbyggerne skal «lese» stedet der de jobber ut ifra byens behov – i tillegg til å vektlegge egne prosjekter. Vi har stedsanalyser som verktøy, det bør brukes. Og så ønsker jeg jo at utbyggerne skal bygge også der det ikke er mest regningssvarende, at de kan være med på å modne markedet i de mindre attraktive områdene. Noen utbyggere kunne ha brukt mer ressurser på god arkitektur – og på forskning/utvikling, f.eks. innen klimasmart byggeri.

– Har du et favorittbygg?

– Oi, det var et stort spørsmål! Det spenner fra Pantheon i Roma til Stenersen-villaen til Oslo-operaen til noen av David Chipperfields bygg, slik som hans museumstilbygg i Berlin. Sober modernisme er jeg svak for. Jeg lander kanskje på MoMA, Museum of Modern Art i New York. Og rådhuset her i Oslo, selvfølgelig! På boligsiden er jeg svar for både Årvollskogen tegnet av Jensen og Skodvin, og, selvfølgelig siden jeg bor der; Lund Hagems Marienlyst park. Knut Hjeltnes sine eneboliger er også flotte.