Byantikvar i Oslo, Janne Wilberg
Byantikvar Janne Wilberg fikk nylig forlenget sitt åremål, i seks nye år skal hun passe på Oslos kulturarv. Her er hun fotografert i den gamle industrimiljøet ved Akerselva som i dag huser kafeer og kulturaktiviteter (Foto: Lars-Ludvig Røed).

Portrett: På barrikadene for fortiden

Da hun som ung skulle demonstrere mot riving av Hammersborg skole, fikk hun influensa og måtte avbryte aktivistkarrieren. Isteden har hun som byråkrat fått i oppgave å passe på byen vår.

– Bremsekloss? Overhodet ikke! Vår oppgave er ikke å si nei. Men vi skal være tydelige på hvor grensene går.

Det er ikke vanskelig å få Janne Wilberg engasjert. Nå ser hun i tillegg alvorlig på oss.

– Denne byen trenger et mangfold. Vi skal ivareta mangfoldet.

Nylig fikk hun forlenget sitt åremål som byantikvar i Oslo. I seks nye år skal Wilberg slåss for mangfoldet i en av Europas raskest voksende byer.

– Det som skiller oss fra mange europeiske byer, er at vi har ganske få historiske bygg. Så vi må være bevisste på hva vi ønsker, vi må ikke eksperimentere med den viktige kulturarven.

Synlig og engasjert

«Synlig og engasjert» var ordene kollegene brukte da de på Byantikvarens nettsider nylig gratulerte med åremålet. Vi kan føye til blid, omgjengelig og ujålete. Kanskje også pedagogisk – på kulturminnenes vegne.

For det er jo dette som er Byantikvarens oppgave; å ta vare på kulturminnene. Også de vi ikke umiddelbart tenker på som bevaringsverdige. Okei, Slottet og Stortinget og Akershus festning er vi alle enige om. Men hva med f.eks. bilbyen på Ensjø, er det også kulturarv?

– I Hovinbyen, som for øvrig er like stor som hele Oslo innenfor Ring 2, har vi kartlagt verneverdiene. Noen av dem vil ryke. Men det er viktig å ta vare på en del som har vært industri. Bilbyen er ett element. Å ta vare på en hall med bølget tak kan vise vår forankring. Ikke som et museum, vi står ikke for en «frys»-politikk, men for styrt endring. Det handler om å ta vare på og bruke på nye måter, om gjenbruk.

Fra markør til aktør

Så bilbyen skal – redusert og transformert – få leve videre. Og opptil flere av Oslos etter hvert mange byggherrer har forstått at det kan være lurt å sjekke hva Janne Wilberg og hennes 25 fast ansatte mener om deres prosjekter – altså før det settes i gang.

– De kommer ofte først til oss, for å teste idéene sine. Noen ganger sier vi klart ifra. Vi er rådgivere, og den rollen rendyrker vi nå. Tidligere var vi mer en markør, i dag mer en aktør. Vi vil bidra til gode prosjekter og har ofte gode idéer som utbygger ikke har tenkt på.

– Men skal du/dere mene noe om nye bygg – også der det ikke skal rives noe gammelt?

– Randsonene er viktige. Det som kommer, må ikke være for dominerende overfor det som allerede finnes. Når nybygg påvirker det historiske, er det vår sak. Dette handler ikke om stygt og pent, vi har andre kriterier for vern. Ta f.eks. fortetting av bakgårder. Forenklinger i plan- og bygningsloven og forskrifter stiller mindre krav til bl.a. lys, støy og romutforming. Jeg er redd for at det bygges ny slum. Det er slett ikke sikkert at Oslos befolkning er tjent med forenklinger som bare tjener utbygger, at alle hensyn må vike for å øke boligbyggingen. Det er påpekt at byutvikling ikke er det samme som eiendomsutvikling, det er jeg veldig enig i.

Når nybygg påvirker det historiske, er det vår sak. Dette handler ikke om stygt og pent, vi har andre kriterier for vern.
Janne Wilberg
Byantikvar i Oslo, Janne Wilberg
Janne Wilberg
  • Byantikvar i Oslo
  • Utnevnt 2011. Fikk nylig forlenget åremål fram til 2023.
  • 62 år, gift, en datter.
  • Bosatt på Majorstuen i Oslo.
  • Utdannet magister i kunsthistorie. Har arbeidet hos bl.a. Riksantikvaren, Bærum kommune,
  • Miljøverndepartementet og Forsvarsbygg.
Byantikvar i Oslo, Janne Wilberg
Byantikvaren i Oslo feiret 60-års jubileum i 2016. Dette bildet er fra en byvandring i forbindelse jubileet. Her er Janne Wilberg sammen med statuen av Oslos første byantikvar Arno Berg. (Foto: Kaja Korsvold).

Kunsthistorie og Forsvaret

Hvordan blir man en byantikvar? For Janne Wilberg har veien gått via en magistergrad i kunsthistorie, med fordypning i klassisk arkeologi. For øvrig nøyaktig samme utdanning som ektemannen Gunnar Sørensen har, han er bl.a. tidligere leder ved Munch-museet.

– Vi har vært noe ganger i Roma, ja! Og deler samme interesser. For meg har det vært ekstra nyttig at Gunnar har hatt lederstillinger, det har jeg lært mye av.

Hun har underveis hatt noen lederstillinger selv også. På CVen står bl.a. Miljøverndepartementet og særlig Forsvarsbygg. Der hun innledningsvis fikk i oppgave å kartlegge Forsvarets kulturminner og senere ansvaret for oppbyggingen av Forsvarets permanente kulturminneforvaltning. Kartleggingen og databasen de utviklet, dannet senere grunnlag for kartlegging av alle statens kulturhistoriske eiendommer.

– Og så jeg som en gang var medlem av «Det brukne gevær» – og endte med 14 år i Forsvaret! Det var til tider heftig. Mye skulle selges, det handlet mye om forretningsorientering. Bl.a. kom det forslag om å selge Oscarsborg til private investorer. Arbeidet var omfattende, jeg er den eneste i Norge som har ledet en komplett miljøforvaltning.   

Hun snakker varmt om Forsvarets mange fine anlegg.

– Det var en glede å få bidra til utvikle festningene fra forsvar til kulturelle aktiviteter, dette er enestående miljøer i Norge. Og vi fikk oppleve en enorm økning i besøkstall.

Tapte slag

Slik det sømmer seg, holder Byantikvaren til i et historisk fabrikkbygg. Et gammelt bryggerikvartal med eldste del fra 1855, i Maridalsveien 3, rett ved Akerselva. På grunn av utbygging i området bærer det mot flytting, selv en antikvar må godta endringer. Wilberg tar det med godt humør:

– Men vi har sagt at vi ikke vil plasseres i noe nyere enn funksjonalismen!

Vi spør henne om tapte slag, hva Oslo etter hennes mening ikke burde ha gjort. Hun griper muligheten til å snakke om nær framtid.

– Hvis Y-blokka rives, vil det være et sår som aldri leges. De fleste fagfolk mener at Y-blokka henger uløselig sammen med høyblokka i Regjeringskvartalet. Vi gir oss ikke før gravemaskinene står der. Men Empirekvartalet ble også revet – mot alle faglige råd. Og det er nok lettere å elske 1800-tallet enn Y-blokka. For øvrig kan jeg identifisere meg med de tapte kamper før min tid; Det engelske kvarter, Enerhaugen. Som gymnasiast forsøkte jeg å engasjere meg mot rivingen av Hammersborg skole, men fikk influensa. Kanskje var det en tilskikkelse at mine aktivistevner isteden skulle brukes i byråkratiet. For øvrig synes jeg det er trist å se at mange fine hus rives – fordi det skal fortettes. Å rive fullgode bygninger er «bruk og kast».

Et forbilde

– Men du har vel også noe å glede deg over?

– Jeg er veldig glad i Sentralen, da! Der er det tatt vare på viktige kvaliteter og samtidig tilrettelagt for ny bruk. Jeg gleder meg over den gode dialogen med arkitekt og utbygger som forstår hvilke verdier de forvalter.

– Hvordan ser det ut i eget hjem; har du noen moderne møbler?

– Hva mener du med moderne? Jeg driver gjenbruk – med designmøbler fra mine foreldre, de er fortsatt moderne! Og jeg har stor sans for moderne design og arkitektur. Det er ingen fjøskrakk eller persiske tepper hos oss. Min familie var opptatt av samtidskunst, og da bestemor kom på Uranienborghjemmet, sa pleierne der at hun var «den første som hadde tatt med seg et moderne bilde». Så jeg har nok noe å slekte på.

– Hvis Y-blokka rives, vil det være et sår som aldri leges. De fleste fagfolk mener at Y-blokka henger uløselig sammen med høyblokka i Regjeringskvartalet. Vi gir oss ikke før gravemaskinene står der.
Janne Wilberg