Trude Gomnæs Ugelstad
Hun kaller det DOGAs «største utfordring» at folk flest ser design og arkitektur kun som ferdige produkter. – Vi vil gjerne forklare hvordan vi kan bidra tidlig i prosessen – for utforming er jo en prosess. Arkitekter kommer ofte sent inn. Vi må spørre helt fra starten; hva er godt for mennesker som skal bo der? Arkitekter ser problemstillingene fra en annen vinkel enn utbyggere og eiere, sier Trude Gomnæs Ugelstad, administrerende direktør i DOGA.

Portrett: Ikke tante Sofie

Nei, hun vil ikke være kjeftesmelle, heller ikke «sjefen for den gode smak». Men DOGA-lederen skal sørge for at arkitektur og design kommer lenger opp på vår nasjonale huskeliste.

– Om jeg selv er kunstnerisk? Jeg kan ikke tegne en strek!

En god latter følger når Trude Gomnæs Ugelstad beskriver sine egne ferdigheter. Som leder for Design og arkitektur Norge (forkortet DOGA) er det heldigvis ikke hennes oppgave å tegne de gode strekene. Hun skal administrere og lede. Holde orden og vise vei. Som det het i gamle dager; mens noen tar seg av børsen, steller andre med katedralen.

Men sjelden møtes sektorene børs & katedral så tydelig som her: Den nye DOGA-lederen (hun har hatt jobben i ti måneder) er utdannet i dem begge. Hun er siviløkonom og kunsthistoriker. En uvanlig miks, rett og slett.

– Blandingen av kunst og ledelse var til stede allerede på gymnaset. Lærerne mente jeg egnet meg til tall og økonomi, og det hadde de vel rett i, men hodet mitt mente noe annet. Så jeg tilbragte mye fritid på Høvikodden, på Henie-Onstad kunstsenter. I helgene jobbet jeg på Cafe Piruetten der.

Ydmyk

Hun kaller kunst «en viktig del av mitt liv».

– Kunst gir meg et perspektiv på enkeltmennesket og samfunnet – før og nå. Jeg ser så mye bra, jeg vet at jeg ikke kan bli så flink. Men å få dykke ned i en verden av fantastiske kunstnere, det er flott. Og historien er veldig spennende.

Så da den unge siviløkonomen dro til Boulder, Colorado i USA for videreutdanning, endte hun opp på kunsthistorisk fakultet.

– Jeg hadde en retning. Så jeg lå nok litt foran i løypa i dette med kunst og management.

Innovasjon og omstilling

For den som ikke vet det: DOGA er en del av det som heter virkemiddelapparatet for økt innovasjon. En statlig stiftelse, et resultat av at Norsk Designråd og Norsk Form ble slått sammen i 2014. Den tildelte oppgaven er stor. Slik lyder det på DOGAs egne nettsider: «Vårt mål er at Norge skal ta i bruk design- og arkitekturkompetanse for å skape økonomiske, sosiale og miljømessige verdier, og ruste næringsliv og offentlig sektor for omstilling.»

– Er du – og DOGA – en oppdrager som forsøker å få skikk på oss?

– Jeg tror snarere det er snakk om en ydmyk formidlerrolle. Jeg er, i hvert fall som person, ikke en vaktbikkje! Jo da, jeg kan bli engasjert. Men vi er først og fremst et kompetansesenter som skal sikre at kvaliteter ved design og arkitektur står sentralt i utviklingen. Det er en måte å tenke på, en begeistring over hva vårt tenkesett kan bidra med i utviklingen.

Hun kaller det DOGAs «største utfordring» at folk flest ser design og arkitektur kun som ferdige produkter.

– Vi vil gjerne forklare hvordan vi kan bidra tidlig i prosessen – for utforming er jo en prosess. Arkitekter kommer ofte sent inn. Vi må spørre helt fra starten; hva er godt for mennesker som skal bo der? Arkitekter ser problemstillingene fra en annen vinkel enn utbyggere og eiere.

Trude Gomnæs Ugelstad
  • Administrerende direktør i Design og arkitektur Norge – DOGA siden sommeren 2016.
  • 49 år, gift, to barn, bosatt i Oslo.
  • Utdannet siviløkonom og kunsthistoriker
  • Har tidligere ledet bl.a. Oslo Kunstforening og Norske Kunsthåndverkere

 

DOGA
DOGA er en statlig stiftelse og skal være en pådriver for bærekraftig verdiskaping gjennom design og arkitektur. DOGA ligger i Hausmanns gate like ved Akerselva (Foto: DOGA).

Favoritter

Hun er blitt 49 år, og yrkesårene har ført henne innom flere kjente institusjoner og organisasjoner. Akershus Kunstsenter, Oslo Kunstforening, Norske kunsthåndverkere. Da hun kom tilbake fra USA til Norge i 1992, var arbeidsmarkedet skralt, turen gikk til Trondheim og et datafirma der. Men så bar det raskt inn på kunstsporet. Underveis har hun også jobbet med Marianne Heske, det handlet om tilrettelegging, informasjon – og å få byttet ut Heskes skrivemaskin med en pc.

De to har dermed satt spor hos hverandre. For på spørsmålet om kunst hun setter pris på, er Marianne Heske blant svarene.

– Helt objektivt mener jeg at det beste kunstprosjektet i det siste er Heskes «House of Commons». Det lille trehuset foran Stortinget traff meg midt i magen. Jeg synes både KORO og Oslo kommune gjør en god jobb med kunst i det offentlige rom. Jeg er også glad i «This is it» av Gardar Einar Einarsson, et lysskilt med teksten «this is it», montert på taket av Kunsthøgskolen i Oslo. Som for øvrig er ett av mine favorittsteder – særlig om man kunne ha vært student igjen!

Hun er i dag så heldig å få bo i et byggverk hun verdsetter høyt – en boligblokk i Observatorie Terrasse tegnet av arkitektene Blakstad Munthe-Kaas. Et annet av deres verk, Kunstnernes Hus, kommer også høyt på hennes liste. For øvrig setter hun pris på struktur – altså i egen hverdag.

– Jeg er nok ganske strukturert. Liker å ha det ryddig rundt meg, jeg tror det skaper kreativitet. Jeg har jobbet en del med ryddeprosesser: Å ha god oversikt over økonomien kan gi deg et frirom. Hvis du sparer inn noe der, kan du skape noe nytt der, du kan si mer ja enn nei. Hvis du har kontroll, kan du enklere ta de rette beslutningene. Handlingsfriheten øker.

Urban

Trude Gomnæs Ugelstad er et bymenneske, hun bruker ordene «veldig urban».

– Jeg har bodd i Oslo store deler av mitt voksenliv, jeg har bodd to år i København, midt i byen, dessuten en periode i London. Jeg lever tett på byen som syklist, som mamma, som arbeidstaker. Utfordringen er å finne en balanse mellom det private og det offentlige.

– Hvordan ser du på fortetting? Oslo vokser, og folk må bo.

– Vi har alle et ansvar for å sikre at også byene blir gode steder å leve – for alle. Det holder ikke å bygge leiligheter som blir stående tomme som investeringsobjekter. Da mister byen livet, og ingen vinner i det lange løp. Og så er jeg veldig glad i byens trær!

Hun ler godt. Og utdyper:

– Jeg er engstelig for at vi glemmer at byen trenger grønne lunger. Vi må tenke menneskets velferd først i alle prosesser, at alle kan tjene på det vi velger å gjøre. Min største frykt ved fortetting er kvaliteten: Hvor mange av leilighetene i et fortettet område er ålreite?

Engasjert

Hun stanser, tar en slurk av den svarte kaffen.

– Jeg liker heller ikke sparing på materialbruken. Jeg er en engasjert observatør. Jeg kikker ofte på gulvene, ser på bruk av stein og ser at kvaliteten mange ganger ikke er den beste. Jeg liker best at bygg skal vare i flere generasjoner. 

– Jeg er engstelig for at vi glemmer at byen trenger grønne lunger. Vi må tenke menneskets velferd først i alle prosesser, at alle kan tjene på det vi velger å gjøre. Min største frykt ved fortetting er kvaliteten: Hvor mange av leilighetene i et fortettet område er ålreite?
Trude Gomnæs Ugelstad