Kunsthistorie og Forsvaret

Hvordan blir man en byantikvar? For Janne Wilberg har veien gått via en magistergrad i kunsthistorie, med fordypning i klassisk arkeologi. For øvrig nøyaktig samme utdanning som ektemannen Gunnar Sørensen har, han er bl.a. tidligere leder ved Munch-museet.

– Vi har vært noe ganger i Roma, ja! Og deler samme interesser. For meg har det vært ekstra nyttig at Gunnar har hatt lederstillinger, det har jeg lært mye av.

Hun har underveis hatt noen lederstillinger selv også. På CVen står bl.a. Miljøverndepartementet og særlig Forsvarsbygg. Der hun innledningsvis fikk i oppgave å kartlegge Forsvarets kulturminner og senere ansvaret for oppbyggingen av Forsvarets permanente kulturminneforvaltning. Kartleggingen og databasen de utviklet, dannet senere grunnlag for kartlegging av alle statens kulturhistoriske eiendommer.

– Og så jeg som en gang var medlem av «Det brukne gevær» – og endte med 14 år i Forsvaret! Det var til tider heftig. Mye skulle selges, det handlet mye om forretningsorientering. Bl.a. kom det forslag om å selge Oscarsborg til private investorer. Arbeidet var omfattende, jeg er den eneste i Norge som har ledet en komplett miljøforvaltning.   

Hun snakker varmt om Forsvarets mange fine anlegg.

– Det var en glede å få bidra til utvikle festningene fra forsvar til kulturelle aktiviteter, dette er enestående miljøer i Norge. Og vi fikk oppleve en enorm økning i besøkstall.

Tapte slag

Slik det sømmer seg, holder Byantikvaren til i et historisk fabrikkbygg. Et gammelt bryggerikvartal med eldste del fra 1855, i Maridalsveien 3, rett ved Akerselva. På grunn av utbygging i området bærer det mot flytting, selv en antikvar må godta endringer. Wilberg tar det med godt humør:

– Men vi har sagt at vi ikke vil plasseres i noe nyere enn funksjonalismen!

Vi spør henne om tapte slag, hva Oslo etter hennes mening ikke burde ha gjort. Hun griper muligheten til å snakke om nær framtid.

– Hvis Y-blokka rives, vil det være et sår som aldri leges. De fleste fagfolk mener at Y-blokka henger uløselig sammen med høyblokka i Regjeringskvartalet. Vi gir oss ikke før gravemaskinene står der. Men Empirekvartalet ble også revet – mot alle faglige råd. Og det er nok lettere å elske 1800-tallet enn Y-blokka. For øvrig kan jeg identifisere meg med de tapte kamper før min tid; Det engelske kvarter, Enerhaugen. Som gymnasiast forsøkte jeg å engasjere meg mot rivingen av Hammersborg skole, men fikk influensa. Kanskje var det en tilskikkelse at mine aktivistevner isteden skulle brukes i byråkratiet. For øvrig synes jeg det er trist å se at mange fine hus rives – fordi det skal fortettes. Å rive fullgode bygninger er «bruk og kast».

Et forbilde

– Men du har vel også noe å glede deg over?

– Jeg er veldig glad i Sentralen, da! Der er det tatt vare på viktige kvaliteter og samtidig tilrettelagt for ny bruk. Jeg gleder meg over den gode dialogen med arkitekt og utbygger som forstår hvilke verdier de forvalter.

– Hvordan ser det ut i eget hjem; har du noen moderne møbler?

– Hva mener du med moderne? Jeg driver gjenbruk – med designmøbler fra mine foreldre, de er fortsatt moderne! Og jeg har stor sans for moderne design og arkitektur. Det er ingen fjøskrakk eller persiske tepper hos oss. Min familie var opptatt av samtidskunst, og da bestemor kom på Uranienborghjemmet, sa pleierne der at hun var «den første som hadde tatt med seg et moderne bilde». Så jeg har nok noe å slekte på.

– Hvis Y-blokka rives, vil det være et sår som aldri leges. De fleste fagfolk mener at Y-blokka henger uløselig sammen med høyblokka i Regjeringskvartalet. Vi gir oss ikke før gravemaskinene står der.
Janne Wilberg