Andreas Capjon
Andreas Capjon er Norges eneste bybonde, ansatt i Norges Bondelag for å drive fram en demonstrasjonsseter og et inspirasjonssenter for urbant og økologisk landbruk. I år produseres det ca. tre tonn mat på Losæter i Bjørvika. Foto: Terje Heiestad.

Oslo – en landbruksby

Landbruk i Oslo – hørte vi noen le? Ok, 200 kyr, 156 sauer og 3 geiter er ikke mye. Men det gror i storbyen: I bakgårder, parker, kjøkkenhager, på terrasser og tak. Urbant landbruk er i vinden.

– Alle!

Svaret er uvanlig kort, og Andreas Capjon er uvanlig blid. Han svarer på spørsmålet om hvilke typer mennesker han jobber med og bistår. Og det er altså alle; unge, gamle, kvinner og menn, barnefamilier, innvandrere, trøndere og byråkrater. Alle er de interessert i å dyrke jorda, dyrke egen mat og nyttevekster. Og de gjør det på et sted der ingen kunne tru at noko kunne gro: I en diger trafikkmaskin.

Andreas Capjon er uvanlig selv. Han er Norges eneste bybonde. Ansatt i Norges Bondelag for å drive fram en demonstrasjonsseter og et inspirasjonssenter for urbant og økologisk landbruk, i samarbeid med Bjørvika Utvikling. Det er i Bjørvika «jordet» døpt Losæter ligger, snaut fire mål omringet av veier og høyhus. I år produseres det her ca. tre tonn mat – en satsing og et resultat så usannsynlig at det internasjonale magasinet Monocle har utropt det til «et av verdens mest banebrytende landbruksprosjekter».

Da 100 parseller på Losæter skulle fordeles av foreningen Herligheten, meldte det seg nesten 4000 søkere. Et tydelig tegn på at interessen for mat og matproduksjon vokser kraftig. Mange tenker på hva de putter i munnen, de er opptatt av klima, økologi og kortreist mat. Og de vil altså gjerne dyrke maten selv. Å bo i storbyen ses ikke som et avgjørende hinder.

Urbant landbruk på dagsordenen

Så det er knapt til å undres over at Oslo aller første landbruksmelding nå er utarbeidet av Bymiljøetaten og oversendt til politikerne. I tillegg har Bymiljøetaten gjennom deltakelse i det europeiske prosjektet Urbact Sustainable Food in Urban Communities opprettet et lokalt nettverk for bærekraftig mat og utviklet en handlingsplan. 1. september var bystyret på befaring for å se på bl.a. Losæter. Urbant landbruk er rett og slett havnet på dagsordenen.

Og det er et frodig fagfelt som utvikler seg i Oslo: Parseller, private hager, bakgårder, grønne lunger, vinduskarmer, tak, besøksgårder, skolehager, kolonihager, hobbygartnere, grønne entreprenører – i tillegg til de tradisjonelle gårdene. Mange initiativ er private, andre får drahjelp av kommunen og til dels staten (via Fylkesmannen).

– Matproduksjon er både sosialt og integrerende. Mat berører jo alle – i enhver forstand. Bymiljøetaten bidrar bl.a. med planter og blomsterenger på våre arealer, dessuten finner vi og stiller til rådighet egnede arealer, både midlertidige og permanente, sier Ingrid Vedeler, avdelingsdirektør i Klima- og miljøavdelingen i Bymiljøetaten. De har også ansvar for besøksgårder og diverse beitedyr, den bidrar dessuten med jord og kompost – for å nevne noe. 10–12 ansatte er helt eller delvis med på å tilrettelegge for økt landbruk innenfor bygrensene. I tillegg byr Marka på mange muligheter for matauk.

 

«Et av verdens mest banebrytende landbruksprosjekter»
Magasinet Monocle om Losæter
Maridalen og andelslandbruket
Ba Nyo, Hannah Cooper og Serina Beate Engebretsen har siden mai i år vært medlemmer i andelslandbruket på gården Øvre Kirkeby i Maridalen. Luking og vanning er viktige innslag på de ukentlige dugnadene. Foto: Lars-Ludvig Røed

Andelslandbruk og nabolagshager

Like ved kirkeruinene i Maridalen finnes et nytt bevis på at urbant landbruk vokser. På Øvre Kirkeby gård har Oslos første andelslandbruk kommet i gang. På to mål jord dyrker 35 medlemmer bl.a. squash, løk, purre, grønnkål, gresskar. Hver søndag og onsdag er det dugnad her, og medlemmene deler på det som dyrkes fram, det hele er basert på tillit.

– Jeg kan høste det jeg trenger for hele uken. Jeg bor i byen, men savner nærheten til naturen, og den får jeg her, sier 25-årige Serina Beate Engebretsen, student og bosatt på Sagene. I samme strøk bor også meddyrker Hannah Cooper (33). I tillegg til å delta i Maridalen er Hannah «hobbydyrker på terrassen» og har en parsell i Bjølsenjordet Dyrkingslag, der 40 personer ivaretar 25 kasser og 14 parseller – på et område som tidligere var barnepark.

Sentralt i det nye andelslaget i Maridalen står Alette Elvenes. Hun er utdannet gartner, er faglig ansvarlig og lærer opp de nye hobbybøndene. Siden den forsiktige starten i mai i år har det gått såpass bra at området kanskje vokser til 4 mål neste år. Veksten vil i så fall være i tråd med tendensen ellers i landet: Per i dag finnes det 63 andelslandbruk i Norge, og både antallet bruk og medlemmer øker raskt, et ord som brukes er «eksplosjon». For eksempel har Øverland andelsgård i Bærum 650 medlemmer – og 350 på venteliste. I Maridalen betaler hvert medlem 2000 kroner for en andel, en familie betaler 3500. Pengene går blant annet til leie av jord og maskinpark.

– Det er butikk i dette for bonden. Det er et viktig prinsipp for andelsbevegelsen at jordeier også skal tjene penger, sier Alette Elvenes.

Så langt har det urbane landbruket dreid seg lite om penger. Mye er arbeidet som ikke er knyttet til tradisjonelle gårder, er drevet fram av ildsjeler. Engasjement har vært viktigere enn overskudd. Det har også gjort driften sårbar, avhengig som den vil være av enkeltpersoner.

En ny driftsmodell finnes hos Nabolagshager – «et urbant senter for dyrking, byøkologisk innovasjon og grønt nærmiljøengasjement». Her finnes kurs, produkter og tjenester, og kommersielle kunder sørger for å bidra til sentrets «boligsosiale nærmiljøprosjekter». Nabolagshager bygger blant annet plantekasser med vannreservoar og utformer grønne byrom, og medlemmer inviteres til ukentlige faglige og sosiale arrangementer. Senteret, som holder til på Grønland, har knyttet til seg ulike fagfolk og samarbeider med en rekke store aktører i norsk landbruk.

Mer bydyrking i fremtiden?

For 100 år siden var Aker en stor landbrukskommune. Men byen har vokst kraftig, og i dag er det få jorder og gårder igjen. De mest synlige er Bygdøy kongsgård og Bogstad besøksgård. Nordre Lindeberg, Søndre Ås og Kampen økologiske barnebondegård er besøksgårder, og i Sørkedalen og Maridalen finnes noen tradisjonelle gårder. Også disse er i dag en del av det urbane landbruket: Tradisjonell gårdsdrift i byområder som leverer varer og tjenester direkte til byens eller tettstedets befolkning.

Uavhengig av produksjonsmål anses Oslo-landbruket som et viktig utstillingsvindu mot natur, dyr og dyrking. Et eget landbrukssenter har derfor vært foreslått. Et resultat av prosessen (et eget «tenkeloft» har vært i arbeid) er at Orangeriet kan gjenoppstå. Det gamle gartneriet på Bygdøy kongsgård har fått både Fylkesmannen, Folkemuseet og Statsbygg som støttespillere, og det arbeides med å etablere et besøkssted med grønnsakhage, kurs og rådgivning.

I rapporten «Urbant landbruk», utarbeidet av Fylkesmannen i Oslo, heter det at denne typen landbruk «kan være en betydningsfull opplevelses-, lærings- og mestringsarena for byens befolkning. Det er verdi- og nyskapende og må anerkjennes som en nødvendig brikke i byens økologiske systemer». Dessuten er produksjonen ikke nødvendigvis et hovedmål, det dreier seg også om «sosiale relasjoner, gode møteplasser, utdanning, helse, integrering, entreprenørskap, matkultur, biologisk mangfold og vern av matjord og grøntområder».

Kanskje kan bydyrkingen også monne etter hvert, målt i antall tonn mat? Ingrid Vedeler i Bymiljøetaten forteller at de via sitt internasjonale samarbeid stadig mottar rapporter utenfra om nye ideer og prosjekter.

– Ny arkitektur og teknisk utvikling, blant annet av effektiv belysning, kan gi dyrkningsmuligheter i flere etasjer, noe som vil betyr mye for volumet. Flere og flere mennesker bor i byer, og urban matsikkerhet blir mer og mer aktuelt. Mat og matsikkerhet er ikke lenger bare et nasjonalt anliggende. Gjennom utvikling av en egen landbruksmelding for Oslo tar kommunen et steg i retning av å kunne påvirke den nasjonale politikken og øke oppmerksomheten på byenes behov, og hvem som skal sikre mat til Oslo når befolkningstallet øker og klimaet endres. I mange land tar byene tar nå selv grep, og det skjer mye spennende, sier Ingrid Vedeler.