Når himmelen åpner seg over Oslo skaper de store vannmengdene hurtig problemer. Bildet er tatt nederst i Maridalsveien (Foto: Hanne Johnsrud).

Nå skal Oslo-vannet temmes

Byen trenger vann. Men når det regner mye, er byen sårbar. Hvis overflatevannet ikke tas riktig vare på, kan skadene bli store.

– Det blir jo mer og mer regn. Og vi har tettet overflaten med bygg og asfalterte veier. Vi har ikke tenkt nok på hvor vannet renner. Det skal vi gjøre noe med nå.

Webjørn Finsland og Cecilie Bråthen er arbeidslystne. De har en stor jobb foran seg, nå skal det snart tas fatt på ordentlig. Med laser, med dataverktøy, med anleggsmaskiner og spader. Det haster, og mange skal bidra. Ikke minst etater, noe Webjørn, geodatakonsulent i Plan- og bygningsetaten, og Cecilie, overingeniør i Vann- og avløpsetaten, er eksempler på.

Omfattende skader

Det handler om vårt viktige klima. Som endrer seg i rykk og napp, men som på sikt vil bli det forskerne kaller «varmere, villere, våtere». Oslo har fått en forsmak på hva «våtere» vil innebære: I årene 2008–2014 ble det i kommunen registrert ca. 3500 overvannsskader, fordelt på 2000 hus/skadesteder. 150 millioner kroner ble utbetalt i forsikringserstatning. Fordi vannet renner der det vil renne, altså korteste vei nedover. Hadde vi alle bodd på romslige jordflekker, hadde vi merket lite. Med glatte hustak, mye asfalt og bygg plassert med liten tanke på vannets bevegelser, skjer det derimot noe alvorlig.

– Noen ganger kan vi se store vanndammer oppstå i gatene, men for det meste er dette et skjult problem. Folk ringer til forsikringsselskapet sitt, iblant til kommunen, skadene utbedres – og det er det, sier Webjørn Finsland.

«Overvannsprosjektet»

Men i 2010 skjedde det noe. Da kom begrepet «overflatevann» på den kommunale dagsordenen, altså registrert som et problem. Og siden har arbeidet vært stadig mer omfattende, særlig i form av det såkalte «Overvannsprosjektet». Et prosjekt som har ledet fram til en strategi – og som nå har munnet ut i en handlingsplansom alle de involverte etatene er enige om. Mye tyder derfor på at driftsfasen kan starte høsten 2016, og nå foregår forberedelsene. Grunnlaget for det hele er såkalte terrengdata, altså hvordan landskapet heller.

– Vi har et utrolig godt datasett for Oslo. Plan- og bygningsetaten gjennomfører med 3–4 års mellomrom laserfotografering av Oslo fra fly, og disse bildene/dataene, som egentlig skulle brukes til et nytt høydesystem, viser oss veldig godt hvor vannet renner. Hele byen er delt inn i halvmetersruter, så vi kan finne ut hvor det laveste punktet i nabolaget er, forteller Webjørn Finsland og Cecilie Bråthen.

I årene 2008–2014 ble det i kommunen registrert ca. 3500 overvannsskader, fordelt på 2000 hus/skadesteder. Webjørn Finsland, geodatakonsulent i Plan- og bygningsetaten, og Cecilie Bråthen, overingeniør i Vann- og avløpsetaten, har en stor jobb foran seg med å planlegge hvor vannet skal kunne renne (Foto: Lars-Ludvig Røed).

Dreneringslinjer

Ved å bruke datagrunnlaget kan terrenget modelleres på en skjerm, og Finsland, Bråthen og deres kolleger kan dermed konstruere en «dreneringslinje». Den viser hvor vannet vil renne, ved teoretisk å beregne laveste punkt.

– Våre dreneringslinjer stemmer godt overens med Oslos historiske bekker. Mange av dem er tettet igjen, men terrengstrukturen består. Vi ser også at våre teoretiske modeller stemmer godt med faktiske hendelser. Som i Griffenfeldtsgate der det flere ganger er rapportert om mye overflatevann og skader, sier Finsland og Bråthen.

– Og når vi går ut i feltet, for å undersøke på stedet, skjønner vi ofte hvorfor ting skjer som de gjør. Vi ser bekker som er lukket, hvordan avløp er ordnet. Og når vi kopler kart over skadesteder med våre dreningslinjer, ser vi hvor vi bør prioritere å gjøre utbedringer, sier de to.

Mange tiltak

Når det praktiske arbeidet starter til høsten, vil en rekke verktøy tas i bruk. Det kan dreie seg om enkle tiltak, som å plassere riktig type kantstein på riktige steder. Og det kan handle om å øke kapasiteten i avløpsrør. Flere steder i byen er det felles rør, altså at overvannsrør og kloakkrør er det samme. De neste 100 årene vil flest mulig slike felles rør fjernes og erstattes. Men de som jobber med vannet vårt, er mye mindre enn tidligere opptatt av vannet skal ledes ned i bakken. Det er en både dyr og dårlig løsning.

Overvannsplanleggerne starter med målsettingen om å få vannet til å renne saktere. I Oslo betyr det å begynne på toppen, i Marka. Bekker skal være åpne, ikke få bebyggelse oppå. Og det bør være minst mulig asfalt. Den kan være vanskelig å unngå, men da kan den kompenseres med en grøft ved siden av – slik det var i gamle dager. Videre kan det lages terskler i terrenget som bremser vannet.

– Det er veldig mye morsomt man kan gjøre oppå bakken. Ikke minst blir det nå mer og mer av grønne tak. Altså tak med ulike typer planter, de tar vare på og bremser vannet. På kontor- og industribygg dreier dette seg om store flater. I noen storbyer er det allerede krav om grønne tak, i Oslo er en policy under utarbeidelse. Trær på bakken er viktig, med åpne felt rundt. Vannspeil lager hull i et ofte hardt dekke. Parolen er å bruke vannet, sier Finsland og Bråthen.

Alle skal bidra

De understreker at de i dette arbeidet er avhengig også av alle oss andre, altså Oslos innbyggere. At vi forstår hvordan vi skal håndtere vannet på egen tomt, at det ikke dreier seg om få det fortest mulig ut i veien eller ned til naboen.

– Dette arbeidet er ingen «quick fix». Det vil ta tid. Mye kan gjøres samtidig med andre utbedringer i byen. Selv begynner vi med ett vassdrag og går detaljert til verks der. Målet er å utvikle en god metode som så kan brukes i neste område, sier Webjørn Finsland og Cecilie Bråthen.