Forberedt på motstand

Litt lenger ned mot vannkanten i Oslo sentrum, har Christian Ringnes sitt kontor. Med Oslo Rådhus som nærmeste nabo er han tett på både meningsmotstandere og forbundsfeller, om det nå er kunst i det offentlige eller et byggeprosjekt som står på agendaen. Til venstre for Ringnes´ kontorpult står det en kilde til en annen type kunstkrangel. Et eksemplar av Bjarne Melgaards «Light Bulb Man» fyller på dekadent vis funksjonen som stumtjener for Ringnes’ dressjakke og frakk. Skulpturen og størrelsen på serien den skulle støpes i var mat for rettsvesenet ti år tilbake i tid.

– Hva er det med kunstprosjekter i det offentlige rom, som skaper debatt og sterk motstand? Hva er det folk er ”redde” for?

– Det er et stort spørsmål som har mange svar. For å starte med det enkle, så tror jeg rett og slett at folk er engstelige for endring. Forutsigbarhet i livet, om det nå gjelder forhold, jobb eller bolig er helt grunnleggende og universelt. Jeg tror det samme gjelder for omgivelsene våre – endring skaper usikkerhet, sier Christian Ringnes.

– Når det er sagt, så er prosessene rundt endring og transformasjon av omgivelsene våre en prosess som må finne et riktig tempo – ikke for raskt, men absolutt ikke for langsomt.

– Som initiativtager og økonomisk muskel bak skulpturparken på Ekeberg, hvilke argumenter eller motstand kan du anerkjenne som relevant og interessant?

– I forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av Skulpturparken handlet det mest relevante og forståelige motargumentet om naturen. Det er en helt fundamental problemstilling som det er viktig å diskutere og avklare. Samtidig ble det underveis viktig å sortere i «naturargumentene» mot parken fordi mange var basert på feil eller antagelser, mens andre var saklige og relevante.

– I den andre enden av skalaen var det argumenter som gikk på det personlige eller uopplyste; motstanden mot kapitalen som muliggjorde prosjektet, motstand fra ”kunstpolitiet” og motstand fra en hel rekke mennesker som bare stilte seg i rekken bak enkelte fanebærere, sier Ringnes.

– Kan du utdype dette litt?

– La oss si at Skulpturparken hadde blitt skrinlagt, da hadde jeg spart 350 millioner kroner som jeg kunne benyttet på noe annet gøy og Oslos innbyggere ville kanskje vært litt fattigere kulturelt sett. Med «kunstpolitiet» tenker jeg på de akademiske kunstnerne og kulturpersonene som gikk høyt ut og sa at kvaliteten på selve verkene og samlingen ikke ville bli bra. Hvor denne antagelsen ble unnfanget vet jeg ikke, men vi har ikke hørt så mye fra den fronten etter at parken åpnet. Den faglige motstanden kan nok i dette tilfellet være drevet av definisjonsmakt; om hvem som skal være med på å definere kunst-Norge.

– Mange som var motstandere av prosjektet var heller ikke opplyst om faktiske forhold, eller hadde misforstått informasjon, mener Ringnes. – I lang tid verserte det jo påstander om at alle veier og stier  skulle asfalteres, og at et skogareal på flerfoldige fotballbaner skulle snauhugges, det var jo selvfølgelig aldri riktig. Det er flere slike eksempler og det er klart at mange misforståelser kan slås ned med god kommunikasjon – men ikke alle.

– Tenker du at motstand er med på å forme prosjekter i det offentlige rom? At prosessen elter innholdet, den konseptuelle ideen og mulighetene for kunstner eller samler?

– Definitivt ja, i den betydning at det virker ekstremt skjerpende. Her går man jo ut og legger seg lagelig til for hugg; både jeg som frontet prosjektet og Oslo kommune. Både jeg og mine medarbeidere var meget fokusert på kvalitetssikring av både helhet og detaljer. Det samme opplevde vi i samarbeidet med kommunen. Jeg er svært glad over at de byråkratiske prosessene fikk gå sin gang slik at vilkårene for parken ble solide og godt forankret.

– Var kritikken og motstanden på noe tidspunkt en belastning, rent personlig?

– Vi kastet oss ut i arbeidet med parken med en forventning om at det ville bli hett om ørene. Jeg vil si at det var en av de viktige forberedelsene: Det kommer til å bli skrik. Å lansere dette og bruke ordet Kvinnepark som en forklaring på hyllesten av det feminine skapte i seg selv et ramaskrik mot ”den rike, sjåvinistiske grisen.”

– De fleste personkarakteristikker er ufarlige eller til og med morsomme. Man kan ikke ta livet eller seg selv for høytidelig. I dag er vi stolte av og glad for at parken er omfavnet av Oslos befolkning, godt besøkt og med et internasjonalt ry, avslutter Christian Ringnes.

– I lang tid verserte det jo påstander om at alle veier og stier skulle asfalteres, og at et skogareal på flerfoldige fotballbaner skulle snauhugges, det var jo selvfølgelig aldri riktig.
Christian Ringnes