kunst i offentlige rom byplanoslo oslo
Mye av kritikken mot Ekebergparken har stilinet etter at skulpturene kom på plass. Her hilser en besøkende på Sean Henrys Vandrende Kvinne. Foto: John Huges/Millimeterpress

Kampen om Oslos visuelle uttrykk

Kunst- og kulturprosjekter i det offentlige rom har alltid vært en kilde til debatt, krangel og stort engasjement. ByplanOslo har forsøkt å finne ut hvilke mekanismer som slår inn i fagmiljøene så vel som i folkesjelen når deler av byens visuelle uttrykk endrer seg.

Diskusjonene kan gå fra høy til lavt og ofte være preget av sterke, offentlige personligheter. Med et Oslo i vekst og utvikling har det de siste ti årene vært flere kamper om kulturuttrykk og arkitektur.

Men historisk sett er det nok få kamper om kunsten i Oslo som har vært mer langvarig enn striden rundt Gustav Vigelands eneveldige anlegg på Frogner. Anlegget, som i dag er en viktig del av Oslos visuelle uttrykk, er et resultat av en nær 50 år lang politisk og faglig kamp – og en ubøyelig kunstner med enorm arbeidskapasitet.

Kampen om Frognerparken
Vigelandsanleggets historie startet med økonomiske midler som ble satt av i et fontenefond. Initiativet ble tatt i 1890-årene av Brændevinssamlaget i Oslo og skulle brukes til en fontene på Eidsvolls plass foran Stortinget. Den som raskt var på banen da muligheten og midlene var på plass, var Vigeland, som allerede drodlet med tanken om en monumental fontene i Oslo. Fra det første utkastet var utarbeidet i 1909 til fontenen ble avduket i Vigelandsparken skulle det gå 48 år.

kunst i offentlige rom byplanoslo oslo vigeland ekebergparken
Teksten til dette bildet i Dagblandet 8. september 1945 viser noe av debatten og striden rundt oppføringen av Vigelandsanlegget.

Debattene som i perioder raste mellom Vigelands støttespillere og motstandere er kanskje ikke så kjent, eller uansett glemt av de fleste. Men i Oslo Bymuseums arkiver ligger det flere publikasjoner som omhandler kampene mellom Vigelands motstandere og hans våpendragere. Sett i lys av vår tids debatter om skulpturparken på Ekeberg, lokalisering og form på nytt Munchmuseum eller Melgaards hus å dø i, står hverken intensiteten eller personkarakteristikkene fra den tiden tilbake for dagens sammenstøt av meninger og interesser. Ja, kanskje var debattene og uttalelsene enda spissere og mer nådeløse da, enn de er i dag.

En av Vigelands største motstandere helt fra de tidligste planene om en utvikling av Frognerparken, bygartner Marius Røhne, ble av Vigeland portrettert som ”Faun i galgen”, en skulptur i smijern utført av Vigeland selv. Skulpturen kan i dag sees på Vigeland-museet og vitner om en personlig og dyp konflikt som gikk utenpå alle rasjonelle eller faglige argumenter.

Også i arkitektstanden møtte Vigelandsanlegget stor motstand etterhvert som kunstnerens visjoner og arbeider materialiserte seg. Fra byarkitekt Harald Aars og hans meningsfeller var det rundt 1920-tallet bitende innlegg i avisene som argumenterte med at Vigeland ikke var bevandret i arkitekturen og at prosjektet var en ”sykelig overudvikling – en udsvelling – som vi derfor ikke tør vente os store resultater af, dersom den fortsetter.” (Tone Wikborg, Artikkel: ”Gustav Vigeland erobrer Frognerparken”.)

I kunsthistoriker Wikborgs artikkel fortelles det videre at Vigelands visuelle ventil også her fikk luftet seg i skulpturen av den brutale høvdingen Egil Skallagrimson, fra vikingtidens Island, som reiser nidstang mot Eirik Blodøks og hans dronning Gunnhild. Skulpturen er laget i samme periode som diskusjonene gikk som høyest, og Wikborg mener at skulpturen kan betraktes som Vigelands personlige forbannelse mot egne ”fiender”.

Det er vel en underdrivelse å si at Gustav Vigeland ikke så på demokratiske prosesser som særlig interessante for livsverket sitt.

kunst i offentlige rom byplanoslo oslo vigeland ekebergparken Svein Bjørkås KORO
– Diskusjonene vitner først og fremst om et stort engasjement som vi verdsetter. Men det er riktig at kunsten ofte møter på motstand og argumenter fra aktører som representerer en hel vifte av posisjoner og interesser, sier direktør Svein Bjørkås i KORO. Foto: Marte Garmann/KORO

Kunsten mot alt?

I KORO (Kunst i offentlige rom) sine lokaler i 7. etg på Tulinløkka sitter direktør Svein Bjørkås og har god utsikt over Oslo sentrum og noen av byrommene KORO har vært med på å prege. I påvente av hva Tulinløkka til slutt skal utvikles til, har plassen flere ganger fungert som utstillingsrom for ulike installasjoner og skulpturer. Og ikke langt unna, i Spikersuppa foran Stortinget, står det en installasjon som er et godt eksempel på hvordan kunst i det offentlige har skapt motstand, forargelse og debatt.

– Lars Rambergs Liberté er et godt eksempel på hvordan et kunstverk møter så mye motstand at det nærmest havner i eksil i kunstfeltet. De tre franske gatetoalettene i rødt, hvitt og blått var opprinnelig et konkurranseutkast fra 2003 til nytt Rikspolitisk senter på Eidsvoll i forbindelse med 100-års jubileumet for unionsoppløsningen, sier Svein Bjørkås, og forteller videre:  

– Forslaget ble møtt med stor motstand og ble refusert av komiteen som hadde ansvaret for kunstprosjektet. I hele ti år var Liberté på vandring mellom ulike kunstscener i Europa og USA. Det interessante er at verket over tid har endret sin symbolske kraft. Det som i 2003 var et refleksjonsverk som knyttet an til grunnlovens opprinnelse, våre grunnleggende rettigheter, primale behov og vår historiske avhengighet og bånd til Europa og USA, har ikke lenger den konfronterende og konfliktskapende kraften. Da toalettene omsider fikk sitt hjem på Eidsvoll Plass, foran Stortinget, var det få eller ingen motforestillinger eller negativ kritikk til verket.

– Kunst- og kulturprosjekter i det offentlige rom må kjempe på flere fronter enn andre offentlige prosjekter. Det kan virke som om det er kunsten mot naturen, kunsten mot idretten, kunsten mot tidsånden og til og med kunstnere mot kunsten. Hvordan planlegger KORO for denne motstanden, for i det hele tatt å kunne prosjektere kunstverk i det offentlige?

– Først og fremst ser vi ikke på motstanden og temperaturen i debattene som noe negativt. Diskusjonene vitner først og fremst om et stort engasjement som vi verdsetter. Men det er riktig at kunsten ofte møter på motstand og argumenter fra aktører som representerer en hel vifte av posisjoner og interesser. I KORO planlegger vi så godt vi kan for både motstand og uforutsette ting som kan dukke opp. Våre produsenter og kuratorer må inneha både den kunstfaglige og den tekniske kompetansen for å forutse og klarere underveis, ja rett og slett rydde vei for kunsten, sier Bjørkås

– Noe av kritikken og motstanden er som oftest legitim og saklig og lar seg løse, som for eksempel når det er snakk om hvordan natur og omgivelser påvirkes av et prosjekt. I andre tilfeller griper kunsten inn i enkeltmenneskers hverdag og skaper motsetninger og sivile uenigheter som er krevende og mer komplekse. Minneprosjektene knyttet til 22. juli-terroren har blitt kilder til stor uenighet, og minnestedet i Hol kommune blir nå en sak for rettsvesenet, dessverre.

– Hva tenker du selv om vinnerutkastet til minnestedet?

– Jeg synes som svært mange andre at Dahlbergs forslag til minnested er et svært godt verk. Dessverre har det viktige minnesarbeidet etter terroren blitt satt til side som følge av en lokal konflikt som dels handler om manglende lokal forankring i utgangspunktet og dels om andre nabointeresser. Konflikten har også handlet om ulike lesninger av verket. Et av argumentene mot minnestedet er at kuttet i fjellet på Sørbråten vil være et overgrep mot naturen. Jeg mener at prosjektet snarere tvert i mot er en ganske subtil inngripen i naturen. Ser man på inngrepene som skjer f.eks. i forbindelse med veibygging, er dette etter min oppfatning et relativt sært standpunkt, mener Bjørkås.

– Er det en form for kommunikasjon mellom forkjempere og motstandere av kunstprosjekter i det offentlige? Kan motstanden være med på å forbedre, eller spisse resultatet?

– I de fleste tilfeller er nok det tilfellet. Her er det igjen en rekke særinteresser som spiller inn, og hvor noen er mer relevante enn andre. Motstand mot for eksempel rammebetingelser eller forutsetninger for et kunstprosjekt i et offentlig rom, kan være med å dreie et prosjekt i positiv retning. Historisk sett er det nok også slik at prosjekter som blir gode, resulterer i at kritikken stilner og at verket ofte blir verdsatt høyere i ettertid.

– Historisk sett er det nok også slik at prosjekter som blir gode, resulterer i at kritikken stilner og at verket ofte blir verdsatt høyere i ettertid.
Direktør Svein Bjørkås, KORO
kunst i offentlige rom byplanoslo oslo vigeland ekebergparken dan graham
Dan Grahams "Ekeberg Pavilion" i Ekebergparken. Paviljongene i glass oppløser grensene mellom kunstverk, omgivelser og betrakter. Foto: Ivar Kvaal/Ekebergparken

Forberedt på motstand

Litt lenger ned mot vannkanten i Oslo sentrum, har Christian Ringnes sitt kontor. Med Oslo Rådhus som nærmeste nabo er han tett på både meningsmotstandere og forbundsfeller, om det nå er kunst i det offentlige eller et byggeprosjekt som står på agendaen. Til venstre for Ringnes´ kontorpult står det en kilde til en annen type kunstkrangel. Et eksemplar av Bjarne Melgaards «Light Bulb Man» fyller på dekadent vis funksjonen som stumtjener for Ringnes’ dressjakke og frakk. Skulpturen og størrelsen på serien den skulle støpes i var mat for rettsvesenet ti år tilbake i tid.

– Hva er det med kunstprosjekter i det offentlige rom, som skaper debatt og sterk motstand? Hva er det folk er ”redde” for?

– Det er et stort spørsmål som har mange svar. For å starte med det enkle, så tror jeg rett og slett at folk er engstelige for endring. Forutsigbarhet i livet, om det nå gjelder forhold, jobb eller bolig er helt grunnleggende og universelt. Jeg tror det samme gjelder for omgivelsene våre – endring skaper usikkerhet, sier Christian Ringnes.

– Når det er sagt, så er prosessene rundt endring og transformasjon av omgivelsene våre en prosess som må finne et riktig tempo – ikke for raskt, men absolutt ikke for langsomt.

– Som initiativtager og økonomisk muskel bak skulpturparken på Ekeberg, hvilke argumenter eller motstand kan du anerkjenne som relevant og interessant?

– I forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av Skulpturparken handlet det mest relevante og forståelige motargumentet om naturen. Det er en helt fundamental problemstilling som det er viktig å diskutere og avklare. Samtidig ble det underveis viktig å sortere i «naturargumentene» mot parken fordi mange var basert på feil eller antagelser, mens andre var saklige og relevante.

– I den andre enden av skalaen var det argumenter som gikk på det personlige eller uopplyste; motstanden mot kapitalen som muliggjorde prosjektet, motstand fra ”kunstpolitiet” og motstand fra en hel rekke mennesker som bare stilte seg i rekken bak enkelte fanebærere, sier Ringnes.

– Kan du utdype dette litt?

– La oss si at Skulpturparken hadde blitt skrinlagt, da hadde jeg spart 350 millioner kroner som jeg kunne benyttet på noe annet gøy og Oslos innbyggere ville kanskje vært litt fattigere kulturelt sett. Med «kunstpolitiet» tenker jeg på de akademiske kunstnerne og kulturpersonene som gikk høyt ut og sa at kvaliteten på selve verkene og samlingen ikke ville bli bra. Hvor denne antagelsen ble unnfanget vet jeg ikke, men vi har ikke hørt så mye fra den fronten etter at parken åpnet. Den faglige motstanden kan nok i dette tilfellet være drevet av definisjonsmakt; om hvem som skal være med på å definere kunst-Norge.

– Mange som var motstandere av prosjektet var heller ikke opplyst om faktiske forhold, eller hadde misforstått informasjon, mener Ringnes. – I lang tid verserte det jo påstander om at alle veier og stier  skulle asfalteres, og at et skogareal på flerfoldige fotballbaner skulle snauhugges, det var jo selvfølgelig aldri riktig. Det er flere slike eksempler og det er klart at mange misforståelser kan slås ned med god kommunikasjon – men ikke alle.

– Tenker du at motstand er med på å forme prosjekter i det offentlige rom? At prosessen elter innholdet, den konseptuelle ideen og mulighetene for kunstner eller samler?

– Definitivt ja, i den betydning at det virker ekstremt skjerpende. Her går man jo ut og legger seg lagelig til for hugg; både jeg som frontet prosjektet og Oslo kommune. Både jeg og mine medarbeidere var meget fokusert på kvalitetssikring av både helhet og detaljer. Det samme opplevde vi i samarbeidet med kommunen. Jeg er svært glad over at de byråkratiske prosessene fikk gå sin gang slik at vilkårene for parken ble solide og godt forankret.

– Var kritikken og motstanden på noe tidspunkt en belastning, rent personlig?

– Vi kastet oss ut i arbeidet med parken med en forventning om at det ville bli hett om ørene. Jeg vil si at det var en av de viktige forberedelsene: Det kommer til å bli skrik. Å lansere dette og bruke ordet Kvinnepark som en forklaring på hyllesten av det feminine skapte i seg selv et ramaskrik mot ”den rike, sjåvinistiske grisen.”

– De fleste personkarakteristikker er ufarlige eller til og med morsomme. Man kan ikke ta livet eller seg selv for høytidelig. I dag er vi stolte av og glad for at parken er omfavnet av Oslos befolkning, godt besøkt og med et internasjonalt ry, avslutter Christian Ringnes.

– I lang tid verserte det jo påstander om at alle veier og stier skulle asfalteres, og at et skogareal på flerfoldige fotballbaner skulle snauhugges, det var jo selvfølgelig aldri riktig.
Christian Ringnes