Kolonihagen på Frogner
På Frogner ligger restauranten Kolonihagen idyllisk til i en gammel stall i godt naboskap med en blomsterbutikk (Foto: Ellen Stokland).

Historiske bakgårdsbygg: Nytt liv i gamle staller

Kristianias bakgårder var stinkende, mørke rom med søppel, utedasser, elendige boliger og bygg – og tusenvis av hester. I dag har lys og hageanlegg tatt over, men noen staller og andre gamle bygg har heldigvis overlevd rivningsiveren etter Byfornyelsen.

Oslos karakteristiske murgårder med praktfulle fasader mot gaten og bakgårder ble oppført i et forrykende tempo under den raske økonomiske veksten i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Mange av datidens arkitekter ble utdannet i Berlin i Tyskland, og de tok med seg den tyske murgårdsarkitekturen hjem. Fasader rike på stukkatur, noen med smijernsbalkonger, ofte malt i dempede farger for å etterligne steinfasader, finner vi igjen både øst og vest for Akerselva.

Boligspekulasjon

– Mange mennesker flyttet til byen for å jobbe på fabrikkene. Byens befolkning fordoblet seg på kort tid og det ble akutt boligmangel. Dette visste spekulanter å utnytte og i de trange bakgårdene oppførte de bakgårdsbygg med trangbodde boliger av elendig standard. Her var det også verksteder, smier og andre bygg og dyrehold, forteller antikvar Bengt Lifoss hos Byantikvaren. Han understreker den store kontrasten mellom de praktfulle bygningsfasadene mot gaten, og de mørke og grå bakgårdenes umalte og rustikke teglsteinsvegger.

– Bakgårdene var skjult fra gatelivet og rommet alle praktiske og underordnete funksjoner. Kjøkkeninngangen var oftest henvendt mot bakgården, likeså kjøkken, soverom og tjenestepikens værelse. På Kristianias vestkant var representasjonsrom hvor man mottok gjester, som stuer og spisestuer, henvendt mot gaten. 

I bakgården var det søppel, utedasser, klesvask og vedskjul, dyrehold, smier og andre bakgårdsbedrifter. Her bodde tjenestefolk og fattige arbeidere, noen ganger i trange kjellere, loftsrom og minimale leiligheter. Hygienen var helsefarlig og i sommervarmen stinket bakgårdene, sier antikvaren. Noen av få men særlig påkostede bygningselementene på bakgårdsfasadene var trapperomsvinduene med små røde og blå ruter av syret glass. 

– Disse var trolig utformet slik for å ta bort utsynet til den grå triste bakgården, men samtidig slippe lys inn i trappeoppgangene. Slike vinduer finnes fremdeles i mange bakgårder, forteller Lifoss. 

Bakgårder på 1950-tallet
På 1950-tallet var det fremdeles en masse bygg i bakgårdene i Oslo, som her på Kampen (Foto til venstre: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek). I de gamle bakgårdene var det utedasser og søppelkasser som jevnlig ble tømt renovasjonsarbeidere. Bildet til høyre er fra 1952 (Foto: Oslo byarkiv).

Historiske bygg går tapt

I dag er det ikke mye igjen av den gamle bakgårdsbebyggelsen i Oslo. På 1970- og 80-tallet gikk utbyggingsselskapet Oslo Byfornyelse AS systematisk til verks for å forbedre boligstandarden for folk flest. Bakgårdsbebyggelsen er revet for å slippe til lys og luft, og for å skape innbydende felles rekreasjonsrom med hageanlegg. Opprinnelige skillevegger mellom bygårdene er fjernet for å skape åpenhet og mer rom, og balkonger er påmontert bakgårdsfasadene. Bruksendringen er total. 

– Dermed er mange bakgårdsbygg og bomiljøer som kunne hatt historisk interesse gått tapt, sier Bengt Lifoss, men understreker at veldig mange fikk forbedrede boforhold etter byfornyelsen. Radikal utbedring var helt nødvendig. 

– Og den som virkelig fortjener heder for sitt arbeid for å forbedre arbeidsfolks levekår er Nanna Broch. Hun var boliginspektør i Oslo fra 1919 til 1945 og drev et bredt opplysningsarbeid. Hun dokumenterte arbeiderbefolkningens bolignød, bekymret seg over husmødrenes forferdelige slit og barnas dårlige sjanser til å få et verdig liv. Hun ønsket å styrke husmødrenes stilling, og ga råd om møbler, interiør og hygiene som kunne skape bedre forhold i hjemmet, sier Lifoss. 

Han mener derfor det var Nanna Brochs tankegods som kom til uttrykk da Oslo Byfornyelse flere tiår senere rev bygg og ryddet bakgårdene i Oslo. Da forsvant også de såkalte klaskedassene – ”utedoer” i trappeoppgangen med sjakt ned til beholdere i kjelleren – som faktisk hadde vært en viktig hygienisk nyvinning da de erstattet utedassene i bakgården. Flere av dotårnene  står fremdeles, men dassene har ofte fått ny anvendelse som boder. Av bakgårdsbygg som er bevart, er det flere staller som har fått nye funksjoner.

Bilverksted, restaurant eller bolig

På Frogner ligger restauranten Kolonihagen idyllisk til i en gammel stall i godt naboskap med en blomsterbutikk. Hovmester Sofie Stoermann-Næss kan fortelle at da hestene forsvant ut, flyttet trolig et bilverksted inn i bakgårdslokalene – før den populære og rustikke restauranten åpnet her i 2009. 

– Festlokalene i 2. etasje har originalt tregulv, det er skikkelig skjevt. Her var nok høyloftet. Vi er opptatt av historien til stallen, og kan avsløre at vi har et eget husspøkelse. I trappen står en snill, gammel mann og følger med. Av og til slår han av musikken, men ellers gjør han ingen mus fortred, forteller hun. 

Et steinkast unna restauranten er også en gammel bakgårdsstall bevart. Her bor Nora Juul Helliksen og Per Christian Kværnberg med sønnen Olav på to måneder og chihuahuaen Ruben på 14. De to flyttet inn for tre år siden og har totalrenovert huset og gravd frem gamle detaljer som bueganger i taket og et lite vindu. Helliksen har alltid vært hestegal og synes det er perfekt at det har vært hest i stua.

– Vi fant til og med en hestesko da vi pigget baderomsgulvet, og på murveggen var det malt ”fyld vand i panden, før de tænder op, gjør rent”. Det kan jo tyde på at det har bodd tjenestefolk i kjelleren, sier Kværnberg entusiastisk. Bygården i jugendstil ble ifølge paret bygget rundt forrige århundreskifte, men de har ikke klart å finne ut når stallen ble omgjort til bolig. Paret synes det er fantastisk å kunne bo i eget hus midt i byen. De vedlikeholder også bakgården og har skapt et hyggelig uterom som deles med naboene i bygården. Lille Olav kan trygt sove ute i barnevognen. 

Oslo Byfornyelse
  • 1938/39 forelå de første saneringsplanene for Grünerløkka, men ble ikke gjennomført. Byutvikling i andre deler av byen og i nabokommuner ble prioritert.
  • 1977 ble byfornyelsesprogrammet med rehabilitering og nybygging vedtatt.
  • Oslo Byfornyelse AS ble etablert i 1978 med Oslo kommune som største eier.
  • Oslo Byfornyelse AS gjennomførte større oppgraderinger av eldre bebyggelse i Oslo på 1980-tallet.
  • Byfornyelsen ble hovedsakelig gjennomført på byens østkant og sørget for blant annet innlegging av vannklosetter, bygging av moderne bad og generell oppgradering av boligstandarden.
  • Mye bakgårdsbebyggelse ble revet som følge av byfornyelsen. Det ga mer lys og tiltalende uteområder for beboerne.
  • Byfornyelsen falt sammen med større endringer i boligmarkedet, noe som i sum resulterte i store økonomiske problemer for mange beboere.
  • Byfornyelsesofrene organiserte seg, og fremmet krav om sanering av gjeld. I 1994 gjorde Stortinget et vedtak som et stykke på vei imøtekom kravene.
  • Oslo Byfornyelse AS ble avviklet i 1995.
Bakgård Thorvald Meyers gate
I Thorvald Meyers gate 49 finner du en av Grünerløkkas best bevarte bakgårder. Her bygde Kristiania Sporveisselskap endeholdeplass for hestesporvognen med stall, vognremisse og høyloft på slutten av 1800-tallet. I dag er her kafé og kontor (Foto: Ellen Stokland).

Hestetrikkestall fra 1870

Det er imidlertid de færreste som er forunt å bo eller drive næringsvirksomhet i en tidligere stall eller bakgårdsbygg midt i Oslo. Men i Thorvald Meyers gate 49 på Grünerløkka ligger noe av den best bevarte bakgårdsbebyggelsen i Oslo. Ikke minst takket være den særdeles engasjerte gårdeieren Jon Oberg som selv nærmest er vokst opp i bakgården hvor hans bestefar etablerte Sækkecentralen i 1924 i de gamle lokalene til Kristiania Sporveisselskap. I dag holder blant annet brødbakeriet Godt Brød og teknologifellesskapet Bengler til i de historiske lokalene.

I 1870-årene ble endeholdeplassen for hestesporvognen bygd her. Den gikk fra Homansbyen og sørget blant annet for adkomst til fabrikkene langs Akerselva. Endeholdeplassen hadde stall i bakgården med plass til 55 hester, en vognremisse for ni sporvogner og en smie. Alle lokaler som er bevart, men har fått nye funksjoner. I andre etasje var det høyloft, et kjøkken og tre-fire rom hvor kusker, stallmester og deres familier bodde. Hestesporvognen ble nedlagt rundt forrige århundreskifte da hesten ble utkonkurrert av den elektriske sporvognen, på folkemunne kalt «trikken». 

Fredete bakgårder

Et annet område med bevart bakgårdsbebyggelse er Birkelunden kulturmiljø. Her ble totalt 15 kvartaler med 139 bygårder, parken, Grünerløkka skole og Paulus’ kirke fredet i 2006, som det første kulturmiljøet i by i Norge som er blitt fredet i sin helhet. 

– Vi har ikke full oversikt over bevart bakgårdsbebyggelse i Oslo, men flyfoto fra ulike år dokumenterer at svært mye er blitt revet, derfor var fredningen av Birkelunden så viktig, forteller Bengt Lifoss hos Byantikvaren. Fem kvartaler er særlig prioritert, blant annet fordi bakgårdene var relativt godt bevart. Gjerder mellom gårdsrommene står fremdeles, og flere steder er det nivåforskjeller. Byantikvaren tillater svært få endringer av bakgårdsrommene, portrommene og forhagene i fredningsområdet. 

– Det er fint å bevare noe slik det var. Da kan vi foreta en tidsreise og se hvordan folk organiserte boforholdene sine tidligere, sier Lifoss, som også kan fortelle at Byantikvaren har registrert en ny tendens. Det kommer stadig flere henvendelser og spørsmål om å få bygge nye bygninger i fotavtrykkene til de bakgårdsbygningene som ble revet av Byfornyelsen. Dette kan tyde på en ny, voksende bolignød i Oslo, og utbyggere på utkikk etter å utnytte tomtepotensialet og la boliger erstatte de nye grønne og luftige gårdsrommene.