Oslos karakteristiske murgårder med praktfulle fasader mot gaten og bakgårder ble oppført i et forrykende tempo under den raske økonomiske veksten i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Mange av datidens arkitekter ble utdannet i Berlin i Tyskland, og de tok med seg den tyske murgårdsarkitekturen hjem. Fasader rike på stukkatur, noen med smijernsbalkonger, ofte malt i dempede farger for å etterligne steinfasader, finner vi igjen både øst og vest for Akerselva.

Boligspekulasjon

– Mange mennesker flyttet til byen for å jobbe på fabrikkene. Byens befolkning fordoblet seg på kort tid og det ble akutt boligmangel. Dette visste spekulanter å utnytte og i de trange bakgårdene oppførte de bakgårdsbygg med trangbodde boliger av elendig standard. Her var det også verksteder, smier og andre bygg og dyrehold, forteller antikvar Bengt Lifoss hos Byantikvaren. Han understreker den store kontrasten mellom de praktfulle bygningsfasadene mot gaten, og de mørke og grå bakgårdenes umalte og rustikke teglsteinsvegger.

– Bakgårdene var skjult fra gatelivet og rommet alle praktiske og underordnete funksjoner. Kjøkkeninngangen var oftest henvendt mot bakgården, likeså kjøkken, soverom og tjenestepikens værelse. På Kristianias vestkant var representasjonsrom hvor man mottok gjester, som stuer og spisestuer, henvendt mot gaten. 

I bakgården var det søppel, utedasser, klesvask og vedskjul, dyrehold, smier og andre bakgårdsbedrifter. Her bodde tjenestefolk og fattige arbeidere, noen ganger i trange kjellere, loftsrom og minimale leiligheter. Hygienen var helsefarlig og i sommervarmen stinket bakgårdene, sier antikvaren. Noen av få men særlig påkostede bygningselementene på bakgårdsfasadene var trapperomsvinduene med små røde og blå ruter av syret glass. 

– Disse var trolig utformet slik for å ta bort utsynet til den grå triste bakgården, men samtidig slippe lys inn i trappeoppgangene. Slike vinduer finnes fremdeles i mange bakgårder, forteller Lifoss.