Sverre Landmark er markedsdirektør hos eiendomsutvikleren Aspelin Ramm, som blant annet har deltatt i utformingen av områdene Tjuvholmen og Vulkan. Aspelin Ramm eier også boligutvikleren Infill AS, som har realisert en håndfull små, men viktige boligprosjekter i Oslo. Sverre Landmark har en tydelig stemme i den offentlige debatten om byutvikling og boligbygging.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer?
– Innenfor Ring 3 er Oslo kompakt og oversiktlig, og det er lett å bevege seg i byen. Utfordringen er vel først og fremst å få plass til flere mennesker i utbygde områder, noe som betyr fornyelse og fortetting. Den store utfordringen er å balansere – å gi plass til det nye, uten å gi opp for mye av det eksisterende. Deler av sentrum har lenge ligget nærmest urørt med sitt rufsete preg, og gir et godt utgangspunkt for en fornyelse. Utenfor Ring 3 er en stor utfordring å få beboerne til å forstå at fortetting ofte innebærer flere fordeler enn ulemper. En annen utfordring er komplekse eiendomsstrukturer der småhusplanen har resultert i tettere suburbia. Skal drabantbyene fortettes må et stort antall borettslagsmedlemmer, garasjelagseiere osv. være enige.  

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo?
– Oslo er de europeiske hovedstedenes litt rampete lillebror. Arkitekturpolitikken skal speile og rettlede denne byen – som skal overraske, være attraktiv å besøke og å oppholde seg i, men fremfor alt være god å bo i. Når vi fornyer, legger vi nye lag til, og vi skal benytte bygningsarven til ny bruk, etter gjennomtenkt transformasjon. Og når vi gjør noe, så skal det være preget av høy kvalitet både med hensyn til form og materialbruk. Miljøstandarden skal være høy, det skulle bare mangle, men jeg er mer opptatt av bygg som er fleksible og bestandige enn de med flest mulig solsceller.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle?
– Oslo er en god by å bo i for de aller fleste av oss. Det kan den bli for enda flere. Vi trenger dedikerte politikere og kommunale ledere mer enn noen gang, som forstår verdien av at byutvikling er – nettopp – utvikling. Og at det kreves langsiktighet og styringsevne for heller å si ja enn nei. I forvaltning og politikk er ikke forskjellsbehandling forbudt; men den må ikke være vilkårlig. Mange prosjekter går fra å være visjonære til å bli ordinære fordi fokus er på å følge malen.

Boligprisveksten gir muligheter til å utvikle områder som har vært betegnet som «vanskelige».

Vi har en befolkning som er tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi. Trenger vi virkelig fysiske bomstasjoner når bilistene enkelt kan kjøpe seg kapasitet på veien med smarttelefonen, slik man gjør for å skaffe seter på kino?

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning?
– Det aller viktigste er å skape et håndgripelig og begripelig verktøy som vi umiddelbart forstår er viktig. Og så tror jeg det er greit at vi har respekt for at ikke alle byens utfordringer lar seg løse med arkitekturpolitikk. Og; la oss ikke da sette opp ambisjoner så høye at vi snuble i dem. Bedre med noen «arkitekturvettregler» enn et bindsterkt verk som er ferdig etter neste valg.

Andreas Vaa Bermann er avdelingsdirektør i Plan- og bygningsetaten. Han har tidligere vært leder i Oslo Arkitektforening og direktør i Norsk Form, og har lenge engasjert seg i at Oslo skal ha en arkitekturpolitikk vedtatt av byråd og bystyre, som viser retning og har helt konkrete tiltak som bidrar til økt bevissthet, engasjement og til sist en økt kvalitet i byens arkitektur. Andreas var også Norges representant i det europeiske forum for arkitekturpolitikk (EFAP) i perioden 2010–2014, og deltok i arbeid om og med arkitekturpolitikk lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer?
– Oslos arkitektur er ung, fragmentert og satt sammen av enkeltplaner og områder fra forskjellige historiske perioder. Dette gir byen egenart og spenning. Dagens utfordring er at hvert lille område eller enkelteiendom planlegges og bygges ut hver for seg, og tar ofte for lite ansvar når det gjelder å knytte det enkelte prosjekt sammen med byen, og gi det lille ekstra tilbake til samfunn og befolkningen. En annen utfordring er at mange av byens utviklingsprosjekter i stor grad er definert av økonomiske betingelser som går ut over de arkitektoniske kvalitetene.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo?
– En definisjon av hva man oppfatter som arkitektur, en beskrivelse av byens kvaliteter og utfordringer, en redegjørelse for hvilke visjoner og mål man setter seg og hvorfor, og, til sist, en rekke konkrete tiltak for å oppnå de målene og hvordan og når man skal vurdere om man oppnådde det man satte seg som mål. Byrådets høyhusstrategi for Oslo, Rådet for byarkitektur og virkemidler som FutureBuilt for å stimulere til bygging med høy arkitektonisk kvalitet og reduserte CO2-utslipp er eksempler på slike virkemidler. Københavns forbud mot å dekke til vindusfasader på gateplan og sikring av gode oppholdssteder i byen for å bidra til et styrket byliv er et annet.

Et annet arkitekturpolitisk krav bør være at enhver eiendomsutvikling bør ha forventningen å tilby noe ekstra til byen ut over prosjektet i seg selv. Vi etterspør derfor at forslagsstillere av innsendte reguleringsplaner redegjør for dette i hver sin enkeltplan, slik at ale bidrar med en ekstra liten brikke til å gjøre byen bedre.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle?
– Ved å sette seg tydelige mål og gjennomføre mange enkelttiltak for å oppnå dem. En arkitekturpolitikk er et av mange slike tiltak, men langt i fra det eneste.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning?
– Ved å ha tydelige visjoner og konkrete tiltak vedtatt av byråd og bystyre, får politikere, bransje og forvaltningen konkrete mål å imøtekomme, som fremtidige planer og byggetiltak blir vurdert opp mot. Flere byer har gått foran med å lage slike visjoner og målsetninger. Ofte ender det med prinsipielle dokumenter som alle kan være enige i, men få føler forpliktende. Det er arkitekturpolitikkens utfordring å forplikte på en måte som gjør at den har en mening og gjør en forskjell. Ut fra erfaringene i arbeidet med nasjonal arkitekturpolitikk, så fant man at det er lokalt man kan gjøre den faktiske forskjellen, og bidra til å skape bedre fysiske rammer for befolkningen.