Alexandria Algard er president i Norske arkitekters landsforbund (NAL). Hun har bodd og jobbet i New York, og arbeidet hos de anerkjente arkitektkontorene OMA i Rotterdam, og hos Herzog& deMeuron i Basel i Sveits. Alexandria har siden 2012 drevet eget arkitektkontor i Stavanger. Hun har også vært leder for Stavanger Arkitektforening, og hun er en aktiv samfunnsdebattant.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer?
– Forskjelligartede urbane kvaliteter og unik nærhet til naturen. Det er potensial for fortetting og transformasjon i Oslo i forholdsvis sentrale områder – og dette gjør Oslo til en spennende by å følge fremover. Byens tydelige avgrensning mellom fjorden og marka er interessant i et transformasjons- og fortettingsperspektiv. Noen ville kanskje kalle Oslos bystruktur for rotete, men jeg ser på dette som et potensiale. Byen har egenart og særpreg – og det er det viktig å bygge videre på.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo?
– Formålet må være å lage en by hvor mennesker trives og kan leve spennende, sosiale og bærekraftige liv. Arkitekturpolitikken bør være verktøyet man bruker til å arbeide aktivt for å tilrettelegge for livskvalitet hos innbyggerne. For å utvikle Oslo videre på en god måte er det avgjørende at prioriteringene og målsetningene er omforente, både blant politikere, utbyggere og andre aktører, slik at man sikrer at man arbeider mot samme mål og trekker i samme retning. Det er viktig å få med både de overordnede strukturelle grepene og de lokale tiltakene som bidrar til attraktive og levende nabolag. Sambruk av funksjoner blir viktigere i den tette byen, og, ikke minst, hvordan man plasserer Oslo og byens sentrum i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle?
– Det er jo arkitekturpolitikken som må svare dette ut. Som en grunnstein er gode attraktive byer de som er tilrettelagt for menneskene; innbyggerne. Behandler byen dem godt? Tilbyr byen gode løsninger? Gode opplevelser? Møtesteder? Effektiv og trivelig mobilitet? Det er det byutviklingen handler om; mennesket og menneskets behov må være i sentrum.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning?
– Arkitekturpolitikken må ha som mål å gjennomsyre regionale planer, kommuneplanens samfunnsdel, arealdel og saksbehandling, helt fra det overordnede og ned til konkrete bygg og tiltak. Kommunen må følge tett opp med sine egne investeringer. I tillegg er enigheten om målene og prioriteringene en viktig premiss for å lykkes – arkitekturpolitikken kan være et verktøy for å komme dit. 

Per Gunnar Røe er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han er spesielt interessert i byutvikling, urbanisme, byplanlegging og arkitektur. Per Gunnar har tidligere vært forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning. I løpet av 2017 kommer artikkelsamlingen «Oslo – ulikhetenes by», hvor han sammen med Bengt Andersen har skrevet kapittelet «Arkitektur og ulikhet i Oslos vannkant».   

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer?
– Oslos store fortrinn er at byen er omkranset av natur- og rekreasjonsområder. Det gjør byen unik. Byen har dessuten et nokså godt utbygget kollektivtransportsystem, byens størrelse tatt i betraktning. Oslo er også preget av en nokså stor variasjon i boligtyper (leiligheter, rekkehus og eneboliger) i de fleste deler av byen. Byen har, etter mitt syn, to hovedutfordringer. For det første er det en utfordring å få redusert bilbruken og øke andelen reiser med kollektivtransport, med sykkel og som gående. For det andre er det en stor utfordring å få redusert den sosiale ulikheten og økende segregasjonen som følger av økte boligpriser, særlig i de sentrale delene av byen. Det har vært liten vilje til å styre for å påvirke denne utviklingen, og jeg mener byens myndigheter bør utvikle strategier og tiltak basert på erfaringer fra andre byer og forskning.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo?
– Arkitekturpolitikken bør fokusere på utforming og fysiske strukturer og bebygde omgivelsene. Men samtidig har arkitektur og fysisk utforming av omgivelsene stor betydning for sosiale forhold, strukturer og praksiser. Slik jeg ser det, er det to muligheter: Enten kan arkitekturpolitikken favne bredt, og dermed inkludere slike temaer som sosial eksklusjon, sosio-romlig segregasjon (red.anm: fysisk og sosialt skille mellom grupper i samfunnet) og gentrifisering (red.anm: områder i byen blir endret for mer velstående befolkningsgrupper). Det betyr at fagfolk fra andre disipliner, som samfunnsgeografi og sosiologi, må trekkes inn i utarbeidelsen av politikk (på temaer der arkitekter og fysiske planleggere mangler kompetanse). Eller så må arkitekturpolitikken begrenses til å gjelde fysisk formgiving og strukturer, mens det i tillegg utvikles for eksempel en politikk for byens sosiale utvikling.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle?
– Her mener jeg det er helt avgjørende å innhente erfaringer fra andre byer, og bygge på både foreliggende forskningsresultater og nye empiriske undersøkelser. Nyere forskning viser at kompakt og klimavennlig byutvikling kan bidra til økt sosial ulikhet, hvis ikke man tar hensyn til de sosiale implikasjonene av fortetting og satsing på «smart by»-strategier. For å skape en mest mulig inkluderende og rettferdig by, bør bypolitikk og planlegging ta sikte på å fremme likhet og like muligheter, og legge til rette for utvikling av sosialt og funksjonelt mangfoldige bydeler, det vil si å hindre segregasjon. Dessuten har byens myndigheter ansvar for å sikre demokratiske prinsipper i byutviklingen.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning?
– «Produksjonen» av arkitektur skjer gjennom komplekse prosesser, der nokså mange ulike aktører er involverte, men der noen er mer innflytelsesrike enn andre. Hvis arkitekturpolitikken skal bli et førende og operativt verktøy, må den forankres hos politikerne, legge rammer for utbyggere og påvirke de fysiske planleggerne og arkitektenes faglige arbeid. Det krever nok en tydeligere institusjonalisering, i de operative etatene og i form av konkrete virkemidler.