Kai Reaver underviser ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og har også nylig vært gjesteprofessor i Bangkok. I tillegg er han en del av forskningskontoret Planeta, basert i New York. Kai har vært praktiserende arkitekt hos Snøhetta, hvor han var ansvarlig for utformingen av en rekke internasjonale prosjekter. Kai er en hyppig foredragsholder på arkitektur og dens ulike relasjoner til teknologi, historie og kultur.

Hva vil du si er Oslos kvaliteter og utfordringer?
– Oslo har mange fine kvaliteter – flott topografi, store åpne grøntarealer, godt utbredt kollektivtransport, høy levestandard, et godt rykte internasjonalt. Byen er også relativt ung i europeisk sammenheng, og den store veksten byen har opplevd den siste tiden gjør at den på mange måter også oppleves som en slags boble, også økonomisk. Jeg tenker at utfordringene byen opplever på mange måter stammer ut fra disse kvalitetene. Man opplever en form for naivitet i byen som nå gir voksesmerter. Man har ikke funnet gode nok metoder å planlegge helhetlig, og man har heller ikke funnet gode nok samarbeidsmetoder mellom offentlig og privat sektor.

Sannheten er at én dag vil denne veksten avta, og normaliseringen av dette vil gjøre at vi sitter igjen med en by vi må leve med i hundrevis av år fremover. Formgivningen av denne fremtidige byen skjer nå – og vi må derfor balansere langsiktige behov mot kortsiktige løsninger. Akkurat nå savner jeg en del av de langsiktige grepene.

Hva bør være hovedinnholdet i en arkitekturpolitikk for Oslo?
– For meg er arkitektur en fysikalisering av ideologi. Vi får en politisk idé om hvordan byen skal være, og vi formgir den deretter. Byen er dermed en kollektiv infrastruktur som gjør at folk skal kunne leve det livet de ønsker å leve, treffe de menneskene de ønsker å treffe, og skape møteplasser og nye ideer. Jeg er derfor litt bekymret for at en diskusjon om arkitekturpolitikk allerede blir for abstrakt. Vi trenger en enklere, mer realitetsorientert samtale som handler om hva slags samfunn vi skal ha, som alle mennesker kan relatere seg til. Hvem skal bo i byen og hvordan skal omgivelsene deres være? Hvilke rom, plasser, og parker er for hvem? Når disse spørsmålene er besvart, er det mye enklere å tegne med en helhetlig plan.

Hvordan skape en klimasmart, mangfoldig og inkluderende by som er god å bo i for alle?
– Som arkitekter og planleggere trenger vi strategier som stimulerer til dialog og samarbeid mellom flere parter med ofte motstridende behov. Jeg liker for eksempel idéen om et bilfritt sentrum, men er redd vi bruker slike grep som politiske verktøy fremfor langsiktige strategier for en velfungerende by. Personlig har jeg stor tro på bruken av teknologi og digitale plattformer i utformingen av miljøvennlige, mangfoldige byer. Dette gjelder ikke bare teknisk utførelse på solcellepaneler og implementeringen av IoT på smartcity-nivå, men også at byen ser på utviklingen av digital tjenester som en forlengelse av byens infrastruktur, på alt fra velferdstjenester, undervisning og selve transportsystemet.

Vi har nå mulighet til å simulere hele byen, med alle foreslåtte planer, og vurdere utfallet kollektivt, gjennom teknologi. Det krever at offentligheten går frem som innovasjonspartner og støtter nye former for digital utvikling og kommunikasjon. Jeg håper vi kan begynne å se verdien av innovative samarbeid mellom offentlig sektor og sosiale entreprenører på byutviklingsnivå. Vi må forstå byen som et designproblem i alle skalaer, fra smarttelefon til masterplan.

Hvordan kan arkitekturpolitikk bli et førende og operativt verktøy for politikere, bransje og forvaltning?
– Igjen så ønsker jeg å løfte diskusjonen ett hakk opp, for jeg mener at en del gode intensjoner er til dels blitt kuppet av detaljspørsmål som samtidig gjør at vi bommer på helheten. Det er blitt et ekstremt forvirrende landskap å navigere i. Jeg ønsker derfor en enklere diskusjon som går på det ideologiske, men samtidig det realistiske, som kan gjøre at vi får en mer åpen dialog. Jeg ønsker at arkitektur forstås som omgivelser, og dermed unnslipper å bli fanget et sted mellom et livsstilsprodukt og et kulturelt alibi.

Det skjer masse spennende rundt i verden i form av innovative bygningstyper, teknologiløsninger, og politisk radikale ideer. Samtidig har den politisk betente situasjonen i Europa og USA belyst et stort konfliktforhold mellom by og land, der byen ofte blir karikert som et tilholdssted for en fjern elite. Derfor representerer byutvikling ikke bare et spørsmål om selve byen, men faktisk en diskusjon om nasjonalstatens form i seg selv. For å imøtekomme dette må vi igjen få diskusjonen om byens helhetlige utforming på bordet, der byen forstås som en kollektiv infrastruktur som både tilhører og representerer samfunnet vi skaper, i alle skalaer.